Det er forunderlig å tenke på Hauge og hans medarbeideres «prekestoler». Som kjent var det forbudt for lekfolk å forkynne Guds ord etter konventikkelplakaten av 13. januar 1741. Hauge fikk derfor aldri anledning eller lov til å tale i en eneste kirke. Prekestolen i kirkene var forbeholdt prester, proster og biskoper. Det var i det hele tatt ulovlig for en lekmann å tale Guds ord, men Hauge mente at Guds ord måtte kunne forkynnes fritt, - så lenge det var «Guds sanne ord».
Han skriver i sin første bok «Betragtning over verdens Dårlighed» (1796): «Jeg må tale Hans ord og utbrede Hans vilje fordi jeg dertil blir drevet, så jeg ikke i min ånd har noen ro.» I fortalen til sin andre bok «Om Guds visdom» (1796) skriver han: «Å tale om Gud og Hans vilje, - dertil har Gud oppvakt en brennende kjærlighet i meg, og jeg håper Guds kraft skal få overhånd. Jeg har fra Gud «underretning» av Ånden ved profetiene, som vitner om forandring. Den blir visst stor av begge deler, både gudfryktighet og ugudelighet, sorg og glede.» Hauge hadde forstått at han hadde fått sitt kall fra Gud og at han ville tape «Guds nåde, når han ikke var tro i sitt kall.» Selv da Hauges vandringstid var over, var kallet fremdeles levende. Fra Bakkehaugen utenfor Kristiania skrev Hauge brev (datert 15. november 1815) til venner i Luster. Da var hans helse sterkt nedbrutt etter hans lange fengslingstid fra 1804 til 1814. Han skriver: «Jeg venter da på krefter og Hans tid, slik at veien beredes, og da vil jeg oppofre mine siste krefter for å være mitt kall tro.» Hauge lengtet etter å kunne gjenoppta sin forkynnervirksomhet. Noe som hans helbred, dessverre ikke tillot. Men da Hauge var i starten av sin livsgjerning, kunne han, ubundet av et hvert bånd, vandre etter dette sitt kall, fra bygd til bygd, fra sted til sted, fra by til by, i det ganske land for å bringe «den himmelske ild», til den som ville motta den. Hauge hadde liten eller ingen mulighet til å annonsere sine samlinger eller reiser. Når Hauge vandret over fjell og gjennom daler, så gikk ryktene fra «mann til mann». Ofte var det mange som slo følge med ham mens han gikk, og folk fikk et Guds ord ved sine samtaler med Hauge langs landeveien. De fleste samlinger var husmøter på gårdene, men ofte talte og samtalte Hauge med folk på kirkebakken etter gudstjenesten på søndagene. Da Hauge i 1815 skrev sitt brev til vennene i Luster, visste han at i denne bygden hadde mange blitt vunnet for himmelen etter hans besøk på sensommeren i 1802. Det var visstnok få prestegjeld som i høyere grad enn Luster ble påvirket av Hauges alvorstale. Dette skriver Dr. Anton Chr. Bang i sin haugebiografi fra 1874. Hauges prekestol i Luster hadde vært ekserserplassen «Dalsøren» (militært øvingssted). Her hadde Hauge talt for tusener av tilhørere. I tillegg hadde han samling på lensmannsgården Lerum. Der strømmet så mange mennesker sammen at han måtte tale på åpen mark. (Fra Dr. Bangs «Hauge og hans samtid»). Presten Qvale i Luster meddelte i et brev til amtet i 1804 at «alle skoleholdere, lensmannen med ganske familie og mangfoldige andre var Hans Nielsen Hauges mest ivrige tilhengere. Nesten i hvert hus fantes Hauges skrifter, og det holdtes ofte oppbyggelsesforsamlinger.»
0 Comments
|
Artikkler:
All
Hauges første bok i nytt opplagHans Nielsen Hauges første bok, nå med modernisert og tidsriktig språk. Dette er den første komplette og selvstendige utgave siden 1804.
Boken koster kr. 220,-
Du kan bestille den ved å ringe eller sende SMS til: +47 916 02276 Om Peter Tore GabrielsenPeter Tore Gabrielsen er oppvokst på et lite Archives
November 2020
|