Av Peter Tore Gabrielsen
En naturlig forklaring er selvsagt at Hans Nielsen Hauges bøker har vært lite tilgjengelig for allmenheten. De fleste som interesserer seg for Hauge og hans tjeneste, leser bøker som andre har skrevet om Hauge og hans virksomhet. Slike er det mange av og nye tilkommer. Men hvis vi skal forstå og få kjennskap til hva som skapte den store vekkelsen, så må vi gå til primærkilden, som er Hauges egne skrifter. Derfor har jeg særlig interessert meg for Hauges egne ord. Uten en anerkjennelse av Hauges budskap og forkynnelse i sine første skrifter, kan vi ikke kalle oss ekte «venner av Hauge». Hans muntlige taler, sammen med hans første to bøker, la grunnlaget for både vekkelse og forfølgelse. Det sterke møtet med Herren, som Hauge opplevde den 5. april 1796, førte til at han straks begynte å tale med sine nærmeste, og ikke lenge etter begynte han å skrive sin første bok. Gud hadde vist han at verden lå «nedsunket i det onde». Hauge sier at «dette sørget han meget over og bad Gud utsette med straffen, så noen kunne omvende seg.» Hauges budskap var at folket måtte omvende seg fra sin synd, avlegge synden og bli født på ny ved Guds ånd. Åndens verk i mennesket gav mennesket et «nytt hjerte» med lyst til å følge Herrens bud. Dette førte igjen til god moral fra et renset hjerte og kreativitet til å tjene Gud og sin neste. Mange som ikke kjenner Hauges budskap, undrer seg over hvorfor Hauge møtte så sterk motstand, forfølgelse og flere fengselsopphold. Hauge var jo en god mann! Ja, han var en Herrens tjener og virkelig en god mann. Men det å være god i Guds øyne, betyr å forkynne Bibelens sannheter. Gud hadde ved sin Ånd gitt Hauge nytt lys over skriften, og det gjorde at han gikk hardt ut mot samtidens falske forkynnelse. Hauge forkynte at ingen kunne bli frelst uten sann omvendelse og avståelse fra synd. Det skjer ved den nye fødsel og Den hellige ånd, som skaper en levende tro, og som igjen fører til gode gjerninger. Selv om den geistlige elite med prester, biskoper og lensmenn brukte Konventikkelplakaten fra 1741 til å forfølge og fengsle Hauge, så fremstår striden helt klart som en åndelig kamp med fokus på hva som er sannhet i Guds ord. Det viser Hauges skrifter. Hauge nevner heller ikke Konventikkelplakaten i sine bøker, men skriver ut fra Guds ord at frelsens vei er skjult ved falsk forkynnelse og vranglære. Konventikkelplakaten forbød som kjent, en lekmann å forkynne Guds ord på egenhånd. I forordet til sin andre bok, «Forsøk til avhandling om Guds visdom», skriver Hauge: «Prestene gjør veien til himmelen bred, og bedrar sjelene med frelsens håp, inntil de selv våkner i helvete. Jeg frykter at dersom Bibelen er det sanne Guds ord og frelsens veiviser, er det dette som skjer. Den hellige ånd har med troens visshet og ved Guds nåde gitt meg åpenbaring og overbevisning om dette i min ånd.» Porten til livet er fremdeles trang og veien er ikke blitt bredere til himmelen. I sine første skrifter viser derfor Hauge flere ganger til versene av Jesus i Matt. 7, 13-14: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» Hauges to første bøker er et radikalt oppgjør med lunken kristentro, synd og verdslige lyster. Gang på gang advarer han alle ugudelige mot den evige pine i helvete. I tillegg får samtidens prester og den lærde stand gjennomgå. De forkynner falsk lære fordi den ikke er bygd på Bibelens sannheter. Hauge skriver: «Bare bokstavkunnskap om Skriften og tro at det er en Gud til, det vet og tror også djevelen. (Jak. 2). I en slik tilstand er en åndelig død, fordi det er umulig å lære andre å gå på den trange vei når en selv ikke har prøvd. For å vandre på den trange vei må verdens lyster forsakes.» Hauge skriver videre i samme bok: «Jeg har ikke noen andre lærere enn Gud og hans ord. Ettersom jeg taler og skriver fritt fra det som blir lært meg i min ånd, så kan jeg vel si med min kjære Frelser: «Men dere vil drepe meg – en mann som har sagt dere sannheten.» (Joh. 8, 40). Derfor vil mange forfølge meg og ønske å slå meg i hjel. Om det kun skjer i stor vrede mot meg, er det likevel mord for Gud. (Se Matt. 5, 21-22). Likevel akter jeg ikke på slikt.» Noen vil kanskje hevde at Hauges budskap bare var til hans egen samtid, men Bibelens sannheter med frelsens vei, har gyldighet til alle tider. Når det gjaldt sin samtid, så Hauge på den åndelige situasjonen på denne måten: «Jeg opplevde det slik at vi alle var i ett hus. Huset stod ytterst på kanten, klart til å falle sammen. Da jeg så dette, sa jeg til mine medbrødre at de skulle komme seg ut og fly derfra, for ellers ville de omkomme. Noen av dem som hørte dette, spottet meg, for de ville ikke tro på det jeg sa. Jeg gav dem mange vitnesbyrd, men de holdt det likevel for løgn.» (Fra «Guds visdom»). Hauge hadde fokus på evighetsalvoret og livets to utganger. Han skriver tydelig om hva som venter de uomvendte og lunkne kristne ved livets slutt. Guds rettferdige straff over synden med helvetes pine, er Hauges klare advarsel. Jeg stiller derfor spørsmålet: Er Hauges omvendelsesbudskap fremdeles for radikalt i vår samtid? Dersom vi ikke har det rette perspektiv på livet og legger den rette grunnvollen, som er Bibelens sannheter, er vi på kollisjonskurs med både Hauge og Gud. Det er store likheter mellom vår humanistiske tid og den rasjonalistiske tenkning, som dominerte Hauges samtid. Hauge så det som svært viktig, at det ble lagt en rett bibelsk grunnvoll. Han henviser til Jesu lignelse i Lukas kapittel 14, og skriver: «På samme måte som det blir helt feil å begynne å bygge ovenfra, hvis det ikke er lagt en grunnvoll, blir det falskt å tale om en som en ikke kjenner. Det blir også løgnaktig å vente en stor lønn av sin herre, dersom en er så stolt at en ikke vil arbeide. En kan ikke fullføre et verk uten at det er lagt en god grunnvoll.» «Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men makter ikke å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: «Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.» (Lukas 14, 28-30). I sin reisebeskrivelse fra 1816, forteller Hauge at han ikke tenkte å skrive flere bøker enn de to første som han utgav i 1796. Det betyr at Hauges budskap fra Herren til sin samtid, på en måte var komplett i hans to første skrifter. Det er derfor svært viktig å ta lærdom av det som Hauge skriver i disse bøkene. Det resulterte i den første store vekkelse i Norge. Hans Nielsen Hauges første bok, «Betraktning over verdens dårlighet», er nå tilgjengelig på tidsmessig norsk språk. Boka ble utgitt høsten 2019 på Media Forlag. Hauges andre bok, «Forsøk til avhandling om Guds visdom», har jeg nettopp klargjort og bearbeidet til enkelt norsk språk, og den vil utkomme høsten 2020. Derfor mener jeg det er svært viktig at vi, som kaller oss sanne venner av Hauge, er tro mot det budskapet han fikk fra Herren, og fører dette videre. Det var omvendelse og etterlevelse av Guds bud og befalinger. Det er dårskap for verden, men la oss ikke skamme oss over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse. Hauges formaning er: «Jeg ber enhver tenke over hvilken vei en går på. Dersom det er på den trange vei etter Skriften, og en elsker Kristus og holder hans befalinger, da er alt godt. Hvis ikke, blir de som ikke omvender seg av hele hjertet og følger hans vilje, kastet ut i det ytterste mørke.» (Fra 3. kapittel i «Guds visdom».) Hauge var bevisst sin åndelige utrustning og skriver som punkt 1, i sitt testamente fra 7. mars 1821: «Måtte den nådens og hellighets Ånd som har hvilt over meg, og som dere har tatt imot, fortsatt hvile over dere, og over alle dem som tar imot Ham og tror Guds hellige ord.»
1 Comment
Da Hans Nielsen Hauge bodde og etablerte sin virksomhet i Bergen, ble Johan Nicolai Loose, en av Hauges mest betydningsfulle og nære venner. Første gang Hauge kom til Bergen, var i juli 1798. Loose var like gammel som Hauge (f. 1771), og kom fra en tysk prestefamilie i Schwartzwald. Faren ønsket at sønnen heller skulle velge seg en framtid som handelsmann, og familien dro nordover. Allerede som 22-åring hadde Johan N. Loose sikret seg borgerskap i Bergen. Han giftet seg med Pettricke Isachsen i 1793, men etter bare 6 års ekteskap døde hun i november 1799. Loose satt tilbake med 4 mindreårige barn. Han ble det som vi i dag vil kalle, sterkt deprimert og med sjelekvaler.
Hauge hadde på dette tidspunkt allerede forlatt Bergen, men Looses far ønsket Hauges veiledning for sønnens tilstand. Loose fikk tak i noen av Hauges skrifter og de kom siden i brevkontakt. Da Hauge kom tilbake til Bergen året etter var vennskapet sluttet og det lyktes Hauge å få Loose ut av depresjonen. Han foreskrev ham å arbeide «flittigere enn før» og mente dette ville løse ham fra «de galne tanker». En tid senere skrev han brev til sin søster Karen Nielsdatter Hauge i Tune, og inviterte henne til Bergen. Hun var en klok og begavet kvinne. Hun ble hushjelp for Loose og hjalp ham med de morløse barna. Dette bedret Looses tilstand ytterligere og han fikk livslysten tilbake. I tillegg forelsket han seg i Karen og de ble gift i Korskirken den 5. mai 1802. Johan N. Loose var bøkkermester (laget tønner) og en svært dyktig forretningsmann. Han gjorde det godt og drev det største bøkkerverksted i Bergen med 20 ansatte. Antallet steg senere til 50. Da Hauge bestemte seg for å søke kjøpmannskap i Bergen juli 1801, var det visse krav som måtte tilfredsstilles. I den forbindelse overdro Loose eiendommen sin til Hauge. Hauge kom ikke til å gjøre så mye bruk av eien-dommen, og Karen og Johan N. Loose ble boende der med hele sin husstand. Ekteparet Loose åpnet sitt hjem for Hauges møter, og opptil 50 mennesker kunne samles til oppbyggelse i huset i Nedre Stølen 7. Det ble senere et sentrum og samlingssted for vennene i Bergen. Loose reiste også en del som lekmanns-taler i bygdene omkring Bergen. Han ble ikke godt mottatt av prestestanden i nærheten. Sokneprest Blichfeldt i Hosanger uttalte ved en leilighet at «selv om sang og tale intet i seg selv var forargelig eller skadelig, så var talen uten orden og kun et skumlende utbrudd mot vår tids laster, ugudelighet og vantro, - forenet med straffedommens forkynnelse». Samtidig inneholdt talen gjentatte utrop: «Dere må omvende dere!» Hauge begynte ganske snart å trykke og binde inn sine skrifter. Han hadde fem personer til å hjelpe seg i huset i Nedre Stølen i Bergen. Men det varte ikke lenge før det ble forargelse over hans virksomhet i byen. Bokbinderne mente Hauge betrådte deres privilegier. Det ble ransaking i huset, og siden rettsak. Alt Hauges verktøy og utstyr for bokinnbinding ble beslaglagt. Selv om Hauge klaget, så vant han ikke frem. Endelig dom ble at han måtte betale en bot på 4 riksdaler. Under Hauges kjøpmannstid i Bergen var det Johan N. Loose som hadde overoppsynet med handelen når Hauge var ute på sine reiser. Den nære tilknytningen som det var mellom dem (Hauges svoger), førte også til store vanskeligheter for Loose da Hauge ble arrestert i 1804. Det ble rettslig granskning og husunder-søkelse, men Loose tilbakeviste anklagene og at han hadde en «rolig samvittighet». Looses betydelig kjøpmannsforretning ble på flere måter et viktig bindeledd mellom Vestlandet og Østlandet under de første årene av Hauges fengsling fra 1804. Men Johan Nicolai Loose ble ikke gammel. Han døde brått av et slagtilfelle i februar 1810 bare 41 år. Hauge var jo fremdeles under arrest da han fikk høre om Looses død. Dødsfallet gjorde et dypt inntrykk på ham. I et brev han skrev til sin søster Karen den 27. februar 1810, holder han fram hvor oppofrende Loose hadde vært innenfor vennesamfunnet. Hauge skriver: «en venn i nød, en broder som ville dele til det ytterste, og en far til manges vel med omsorg og virkelyst. De er sjeldne å finne i en slik grad». Når Hauge tenker tilbake på deres siste omfavnende farvel, så skriver han: «… det har rørt mitt hjerte, så jeg under tiden av gråt ikke kan tale …». (Kilde: bl.a. Dagfinn Breistein – «Kjøbmann i Bergen» Da vekkelsen med Hans Nielsen Hauge brøt fram på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800- tallet, var det ikke bare Hans Nielsen Hauge selv som fikk oppleve forfølgelse og trakassering. Mange måtte på forskjellige måter gjennomgå både tortur, fengsel og bøteleggelse for å stå i ledtog med Hauge og for å delta på hans samlinger.
En av Hauges nære venner, og den betydeligste haugianer i den tidligste tid av vekkelsen, var John Thorgersen Bleken (1775-1860) fra Gausdal i Gudbrandsdalen. John vokste opp i et aktet og gudfryktig hjem. Hver søndag og ellers i hverdagene, var husets folk samlet til andakt og sang. John Bleken har senere fortalt at han syntes det ofte ble langt og kjedelig fordi «mitt sinn stod til alt annet enn å sitte stille og høre Guds ord.» Men den ånd som rådet i hjemmet ble avgjørende for hele hans liv. Likevel var han ikke kommet til noe åndelig gjennombrudd. Som vernepliktig ønsket John å utdanne seg til mer enn vernepliktig soldat. Han søkte seg derfor inn på underoffiserskolen i Fredrikstad. Dette var i begynnelsen av 1798 og han var 23 år gammel. Samtidig satt Hans Nielsen Hauge i fengsel i Fredrikstad. Han var blitt fengslet 3. juledag 1797 av sogneprest Feiermann og tre soldater for å ha holdt oppbyggelse hos en av sine slektninger. Dette var første gang han ble fengslet og han var i starten av sin tjeneste (ikke fylt 27 år). Der ble det et fengselsopphold for ham i rådhusarresten på en måned fra 29. desember. Selv i fengselet begynte han straks å tale til sine omgivelser. Noen begynte å fatte et annet sinn «slik at de gråt over sine synder», forteller A. Chr. Bang i sin haugebiografi. Andre ble derimot så forbitret at de truet med å legge et trestykke i munnen til Hauge, og både binde og slå ham, hvis han ikke tidde. Men han sang salmer fra sin fengselscelle (kalt «buret») slik at også soldatene ble beveget. Hauge har sannsynligvis holdt noen samlinger i Fredrikstad etter sin løslatelse i slutten av januar 1798. I alle fall fikk John Bleken høre om dette «svermeriet». En kveld som han var fri fra offiserskolen, gikk han for å undersøke hvordan disse sammenkomstene var. Han ble veldig forundret over å høre de samme sannhetene fra Pontoppidans forklaring som fra andaktene hjemme. Men her kom Guds ord imot ham med en særegen kraft og varme. Den ånd som var over Hauges forkynnelse, gjorde at han ble «vakt» samme kveld. John ble klar over at han ikke var i det rette forholdet til sin Gud. Det måtte et annet alvor til hvis han skulle være en kristen og bli lykkelig på jorden og i himmelen. Tankene stormet i hans sinn på tilbakeveien til skolen. Det ble en indre uro og kamp som fulgte de neste dagene. Da han en senere kveld ønsket å gå til et oppbyggelsesmøte med Hauge, ble det oppdaget at han var sammen med «svermerne». Han ble hentet på møtet av et vaktmannskap og satt i arrest. Neste dag ble han fremstilt for kapteinen med klar beskjed om at han ikke fikk gå på slike møter igjen. Men John hadde fattet en beslutning om å bli en sann kristen og adlyde Gud mer enn mennesker. Han gikk nok en kveld på møte og opplevde at hans sjels åndelige hunger ble møtt av sang, bønn og Hauges alvorstale. John Bleken ble igjen hentet og grepet av mannskaper fra offiserskolen. Kapteinen skjelte ut John på det verste. Han sendte deretter bud etter militærlegen for å kurere ham. Han mente han var syk. «Jeg er ikke det minste syk,» sa John. Legen befalte sin assistent om å lage et brekkmiddel (for å tømme magen) som John skulle spise. Dette skulle «brekke opp igjen Den hellige ånd»! I tillegg ble John satt i «krumstokken» i 24 timer. Dette var en grusom behandling og en svært pinefull stilling. John har sagt i ettertid at hvis ikke vaktmannen hadde løsnet på båndene den siste tiden, hadde han ikke klart det. I tillegg var det heldig at magen hans var tom etter brekningene. John Thorgersen Bleken sluttet på offiserskolen og ble fritatt for militærtjeneste etter en klagesak. I stedet kom han hjem som en troende mann og hans gård ble sentrum for det kristelige liv i hans omegn i over et halvt århundre. (Kilde:Bl.a. «Billeder fra Hauges tid» av Sigrid Svendsen) Det var ikke bare Hans Nielsen Hauge selv som ble forfulgt, fengslet og trakassert da vekkelsen brøt frem på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Mange måtte på forskjellige måter gjennomgå både tortur, fengsel og bøteleggelse for å stå i ledtog med Hauge.
Da Hauge var i Skiensdistriktet på høsten i 1802, hadde soknepresten Bræmer advart fra preke-stolen hver mann i sin menighet om å la Hauge få hus til å holde oppbyggelser. Likevel var det fem bønder som opplot sine hjem for samlinger på sine gårder. Dette førte senere til at disse bøndene fikk føle øvrighetens svøpe. Alle ble tiltalt «for å ha holdt utillatelige forsamlinger som stred mot forordningen av 13. januar 1741 (konventikkelplakaten)». De ble i februar 1803 dømt til å betale 20 riksdaler og sakens omkostninger. Dette var ikke kun et enkeltstående tilfelle, men noe som mange troende opplevde. (20 riksdaler var mye penger, og det kan ha dreiet seg om ca. 20-30% av en årslønn.) Det kostet å være en del av vekkelsen på mange vis. Hauge dro helt i starten (første halvdel av 1797) av sin virksomhet fra Østfold til Kristiania, og videre gjennom Asker til Lier. I Lier opphold Hauge seg en god stund. Anton Chr. Bang forteller i sin Haugebiografi at «ikke få våknet her til ettertanke ved hans ord og kom til sann omvendelse». Blant disse kan nevnes en ung jente med en begavet personlighet, og var blant Hauges tidligste venneskare. Hun hette Larina Olsdatter Øxne. Hun var også blant annet en dyktig sangforfatter. En av sangene hun skrev kan beskrive hennes overgang fra mørke til lys. Første vers lyder slik: «Jeg var det arme, tapte får, som hadde i så mange år, ja, - vært ut i synden død, for verden smakte meg for søt.» I nest siste vers skriver hun: «O, Jesus rens min arme sjel, at jeg kan følge deg så vel. Igjennom trengsel, spe og spott, som når du skjenker meg alt godt.» «Hun var brennende i ånden og et arnested for ilden fra himmelen», skriver Anton Chr. Bang i sin Haugebiografi. Hennes foreldre likte derimot ikke at deres datter hadde omgang med den kristelige vennekrets. De var velstående mennesker, og anså det som en stygg flekk på familien. En gang det skulle være oppbyggelse i nærheten av hjemmet, nektet foreldrene henne å dra. De sperret henne inne i en kjeller. Det fortelles at hun satt gråtende i sin ensomhet. Men hun var grepet av Jesus og de helliges samfunn, og der i kjelleren forfattet hun en «samlingssang». Denne sangen viser hvordan ilden brant i en ung jentes hjerte. Det var denne ilden fra himmelen som Hauge brakte med seg, og som hun hadde fått mottatt. Hun må ha opplevd stunden i kjelleren, som om hun var med på møtet denne kvelden. Hun skriver: «Nå er vi forsamlet her, mange dyrekjøpte sjeler. For å lære Herrens ord. La oss ikke hjerte dele, men be Gud om Åndens krefter, til å følge ordet etter.» Siste vers lyder slik: «Da må vi først renses her, uti Jesu blod det rene, - fra all synds besmittelser. Siden må vi Herren tjene med vår ånd og alle lemmer. La oss aldri det forglemme.» Hun kunne glede seg og synge midt i trengslene. Hun hadde opplevd sannheten av det hun skrev et annet sted: «For den som Guds kjærlighet smaker, han akter ei om verden seg hater. Men det som er hans glede alene, sin himmelske Fader å tjene.» Larina O. Øxne ble ikke gammel. En alvorlig sykdom rammet henne og hun døde det året hun fylte 20. Åtte dager før hun døde besøkte hun Eiker Papirmølle. Da vennene skiltes, sa hun til dem at det var mulig at de ikke fikk se hverandre mere her nede. Hun dro til Drammen og døde i kjøpmann T. O. Baches hus den 16. september 1803. Minnet om henne levde videre blant Hauges venner i lang tid. (Kilde: Bl.a. «Hauge og hans samtid» av A. Chr. Bang.) Det kan være vanskelig å forstå Hans Nielsen Hauges kamp og oppgjør med hans religiøse samtid. Hauges kall og virksomhet hadde en sterk guddommelig og åndelig dimensjon, som hans samtidige ikke forstod. Guds ord var hans fundament. Vi vil derfor aldri kunne forstå den forfølgelse som han ble utsatt for, uten at en skjønner at det dreide seg om en åndskamp.
Det sanne Guds ord om frelse og fortapelse for det enkelte mennesket var på vikende front på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. De nye opplysningsideer fra Frankrike og Tyskland påvirket størsteparten av teologene ved utdannelsen, og i utførelsen av sin tjeneste. De fleste opplysningsmenn (også teologer) mente at man ved naturlig fornuft kunne bevise både Gud og udødelighet. Det var tre viktige hovedsetninger som ble lagt til grunn:
Opplysningen stod frem med overbevisning om at den hadde løst, eller snart ville løse alle verdensgåter. Den var sikker på at opplysning ville gjøre menneskene lykkelige og gode. I dag må vi kunne si at den lever videre i forskjellige former for humanisme. Det blir en Gud som ikke griper inn i livet, en moral som man kan skrive etter sitt eget hode, og en udødelighet som betyr lykke for alle. Det er selvsagt noe som enhver kan være med på, og som ikke støter den verdslige og menneskelige tankegang. Det blir en slags «godværsreligion». En av den første virkelige talsmann og teolog som ivret for rasjonalistiske reformer i gudstjenesten, var den danske Christian Bastholm (1740-1825). Han utgav en rekke bøker og var en tid hoffpredikant i København. Hans skriver blant annet: «Det er et faktum at opplyste mennesker heller vil bivåne et ball, en konsert eller en komedie, enn en gudstjeneste. Derfor må gudstjenesten være interessant. Den må være oppmuntrende og avvekslende.» Av fem biskoper i Norge på denne tiden, var det kun Johan Nordahl Brun (1745-1816) i Bergen som var motstander av rasjonalismen. Brun var også den eneste som beskyttet Hauge og gav Hauge frihet i sin tjeneste mens han var i Bergen. I forsvar av Hauge skriver Brun at «Hauge bare talte Guds ord, og det måtte være tillatt for ham, når det var tillatt for alle andre å tale mot Guds sannhet.» I et motsvar til teologen Christian Bastholm, skriver Johan Nordahl Brun: «Nå for tiden kommer de fornuftig tenkende kristne mest i betraktning, - men det er de enfoldig troende kristne som kommer mest i betraktning i Guds rike …». Den norske kirkes ledene menn var gjennomgående opplysningspreget. De geistlige embetsmenn deltok med iver i kulturarbeid, og var levende interessert i skolespørsmål og opplysningsarbeid. Historiker og senere biskop, Anton Chr. Bang (1840-1913), skriver i sin kirkehistorie: «Det skrives at religionen står på stylter, ferdig til å falle ved det første støt, og at man trodde tiden nå var kommet til å innsette fornuften i alle dens guddommelige rettigheter.» Hans Nielsen Hauges andre bok, «Forsøg til Afhandling om Guds Visdom fra 1796», har en lang tilleggs-tittel. Hauge formet boktittelen med følgende ord: «Boken gir innsikt om Guds visdom, gjerninger og vilje, og hvilken straff de onde mennesker får, som har vært ulydige mot Gud og ikke omvendt seg. I tillegg en betraktning om de mennesker som har fulgt Guds vilje, og av nåde er blitt gjenfødt til det evige liv, - og hvordan det kan skje.»
Hauge kom tilbake fra Kristiania i slutten av juni 1796 etter å ha levert sin første bok til trykking. Hele sommeren arbeidet han på hjemgården og brukte fritid og hviletid til å skrive på sin nye bok. Han klarte i løpet av 5-6 hektiske uker å få den ferdigskrevet. I september 1796 dro han til Christiania med manuskriptet, og det ble trykt samme høst. Mens Hauge levde, kom «Guds visdom» ut i fire opplag. I Christiania i 1796 og 1799, og i København i 1800 og 1801. Hauge har helt tydelig arbeidet under Den hellige ånds inspirasjon og begeistring. Han sier selv i sin bok «Religiøse følelser og deres verdi» fra 1817 på side 39: «Da jeg skrev på mine første skrifter, kom det mange bibelspråk (vers) i mitt indre som jeg ikke visste at jeg hadde lært. Noen muligens i min ungdom, men grundige setninger som jeg ikke visste hvor kom fra, kom for meg i mine tanker.» Han skriver også i fortalen til «Guds visdom»: «Jeg taler og skriver fritt, hva det blir meg lært i min ånd.» I det første kapittelet i samme, skriver Hauge blant annet om tidenes ende og dommen. Hauge skriver radikalt om livets to utganger, og er klar i sin forkynnelse. Her følger et utdrag: Åpenbaringen 20, 12: «Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» «Bøkene er hukommelsen som blir opplatt. En husker alt som er gjort til Guds ære, og det skal gis igjen etter sine gjerninger. Det vil skje som det står i Daniel kapittel 12, 3: «Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen, og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.» Kristus sier: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.» Og disse er det som står på den høyre side i Matteus 25. kapittel: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» Det betyr at Gud hadde utsett fra begynnelsen å gi dem som er lydig mot hans vilje og som ved møye lider for ham her, den overordentlige glede i det evige liv. Det gjelder de gode. Men om de onde sier Johannes i kapittel 20 (Johannes Åpenbaring), vers 13, 14 og 15: «Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen – og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.» Dette er de mennesker som ikke har søkt Gud i ånd og sannhet, med en levende tro på Jesus her i nådens tid. De er ikke oppskrevet i Livets bok, og har heller ikke del i Kristi fortjeneste.» Hans Nielsen Hauges første bok, «Betragtning over Verdens Daarlighed», var klar til trykking den 5. juni 1796. Allerede i begynnelsen av august samme år, er bok nummer to ferdig-skrevet. Denne boka kalte Hauge «Forsøg til Afhandling om Guds Visdom» og ble utgitt samme høst. Hauge understreker at Guds visdom er noe helt annet enn verdens visdom. Gud gjør «Verdens vise til Dårer», skriver han i fortalen. Her følger et lite utdrag fra 1. kapittel i boka hvor Hauge skriver om «tidenes ende». Hauge bruker, som alltid i sine bøker, mange bibelord for å underbygge sin utlegging. «Jesus sier i Joh. 11, 25: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» Gud ved Den hellige ånd forbereder den nye verden med sin herlighet, som skal bli bestående til evig tid sammen med alle de troende. De vantro derimot i helvete.» «Om dommedag skriver Paulus i Ap.gj. 17, 31: «For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde.» Det er den Herre Jesus som er bestemt og utvalgt til denne gjerning.» «Hvordan den Herre Jesus skal komme tilbake, det står det om i Ap.gj. kapittel 1, 10-11: «Da de stod og stirret opp mot himmelen og så etter ham idet han drog bort, stod med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» Jesus kommer tilbake i det legeme han hadde etter sin oppstandelse, men med stor kraft og herlighet. Han sier i Matt. kapittel 25: «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre.» «I Joh. Kapittel 5 står det at alle skal høre hans røst. De skal komme fram, - de som har gjort det gode skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom. Her blir alle fremkalt. De gode kommer i sine lidende legemer, som har lidt for Guds viljes etterfølgelse, og med all den sorg og motgang de har gjennomlevet. For de onde blir det en stor forskrekkelse å se den kjærlige og lidende Herre Jesus, som har utstått så stor pine for å ville frelse dem.» «Hva som skal dømme dem står omtalt i Joh. 5, 24. De gode som har etterfulgt hans vilje, og motsatt seg djevelen og alt ondt, og omvendt seg fra verdens forfengelighets onde lyster og avguder, trenger ikke gjøre regnskap for sine synder. Den kjærlige Frelser har betalt for deres synder. Om de uomvendte derimot, som har hatt lyst og kjærlighet til seg selv og det jordiske, sier Kristus i Joh. 12 at det ord jeg har talt, skal dømme dem på den siste dag.» «I Matt. 12 sier Jesus at hvert unyttig ord menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. «Og etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.» Paulus sier i 2. Kor. 5 at vi skal alle fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han har gjort i sitt liv i legemet, enten godt eller ondt. Hvordan det skal gå til, står i Joh. Åp. 20, 12: «Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» Hvor hadde Hauge og hans medarbeidere sine «prekestoler»? Det var forbudt for lekfolk å forkynne Guds ord etter konventikkelplakaten av 13. januar 1741.
Infrastrukturen i Norge rundt år 1800, var svært dårlig. Så å si all transport måtte gå sjøveien. Det som fantes av veier, var stort sett skrøpelige og ubrukelige store deler av året. Ansvaret for vedlikehold av veier lå på bøndene rundt om i distriktene. Hans Nielsen Hauge hadde derfor en utfordring når han skulle reise og bevege seg rundt omkring i Norges land. Men Hauge var sitt kall bevisst. Han skriver i sin andre bok «Forsøk til avhandling om Guds visdom», (3. opplag trykt i København i 1800, side 114): «Denne store nåde som jeg er vederfaret, kan jeg ikke takke Gud nok for. Han drog meg ut av mørket, og derfor er jeg hele tiden skyldig å tjene ham og av all makt utbre hans ære, noe som jeg ved mine ord og gjerninger drives til.» I september 1801 la Hauge ut på en lang vandring til fots fra Bergen og nordover. Da Hauge kom til Surnadal i desember i 1801, tok Hauge inn hos lensmannen Rolf Sogge. Her ble det tillyst oppbyggelsesmøte på kvelden. Dette ble imidlertid forhindret av presten Finckenhagen. Han ville ha Hauge arrestert. Etter en lengere samtale med Hauge mente presten at Hauge var både opplyst og begavet. Han tilbød seg å hjelpe ham til å bli prest, men da måtte Hauge slutte med sin reisevirksomhet. Men det kunne naturligvis ikke Hauge gå med på. «Guds ord var ikke bundet, - det måtte forkynnes.» Hauge måtte derfor av lensmannen transporteres ut av bygden. Men på veien sørover holdt Hauge oppbyggelsesmøte på gården Aune. En gammel mann som fremdeles levde da Dr. Anton Chr. Bang reiste rundt og samlet inn stoff til sin biografi om Hauge, var til stede på denne samlingen. Han beskriver Hauges tale slik: «En slik tunge må jeg si jeg ei har hørt, og ei får høre i dette liv». På nyåret 1802 var Hauge kommet til Hemne på Kyrksæterøra i Sør-Trøndelag. En søndag ettermiddag holdt han tale under åpen himmel for en stor forsamling. Talens tekst var Salme 84, vers 7: «Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang, og tidlig regn dekker den med velsignelse». Talen gjorde et sterkt inntrykk på tilhørerne. Skolemesteren uttrykte seg slik etterpå: «… Guds ånd må tale gjennom dette menneske». Hauges ene besøk i Hemne ble av gjennomgripende betydning for menneskene i dette prestegjeld. Dr. Bang skriver i sin haugebiografi (1874) at ifølge C. Prams «Reise i Norge i 1804», hørte nesten hele Hemnes befolkning til Hauges «sekt». Presten i Hemne, Johan S. Borch, skjelte ut Hauge som en bedrager, fra kirkens prekestol. Likevel spurte han en av de nyfrelste i sognet hva som kunne være årsaken til at Hauge ved en eneste tale kunne påvirke folket mer, enn han hadde gjort ved alle sine taler i 20 år! Haugianeren svarte at han «trodde det kom av at Hauge talte, drevet av Den hellige ånd, men at det var mulig at presten manglet denne. Hvis det var tilfellet, var det ikke å undres over at prestens ord ikke gjorde særlig virkning på folket». (Fra Dr. Anton Chr. Bangs «Hauge og hans samtid», 1871.) Det er forunderlig å tenke på Hauge og hans medarbeideres «prekestoler». Som kjent var det forbudt for lekfolk å forkynne Guds ord etter konventikkelplakaten av 13. januar 1741. Hauge fikk derfor aldri anledning eller lov til å tale i en eneste kirke. Prekestolen i kirkene var forbeholdt prester, proster og biskoper. Det var i det hele tatt ulovlig for en lekmann å tale Guds ord, men Hauge mente at Guds ord måtte kunne forkynnes fritt, - så lenge det var «Guds sanne ord».
Han skriver i sin første bok «Betragtning over verdens Dårlighed» (1796): «Jeg må tale Hans ord og utbrede Hans vilje fordi jeg dertil blir drevet, så jeg ikke i min ånd har noen ro.» I fortalen til sin andre bok «Om Guds visdom» (1796) skriver han: «Å tale om Gud og Hans vilje, - dertil har Gud oppvakt en brennende kjærlighet i meg, og jeg håper Guds kraft skal få overhånd. Jeg har fra Gud «underretning» av Ånden ved profetiene, som vitner om forandring. Den blir visst stor av begge deler, både gudfryktighet og ugudelighet, sorg og glede.» Hauge hadde forstått at han hadde fått sitt kall fra Gud og at han ville tape «Guds nåde, når han ikke var tro i sitt kall.» Selv da Hauges vandringstid var over, var kallet fremdeles levende. Fra Bakkehaugen utenfor Kristiania skrev Hauge brev (datert 15. november 1815) til venner i Luster. Da var hans helse sterkt nedbrutt etter hans lange fengslingstid fra 1804 til 1814. Han skriver: «Jeg venter da på krefter og Hans tid, slik at veien beredes, og da vil jeg oppofre mine siste krefter for å være mitt kall tro.» Hauge lengtet etter å kunne gjenoppta sin forkynnervirksomhet. Noe som hans helbred, dessverre ikke tillot. Men da Hauge var i starten av sin livsgjerning, kunne han, ubundet av et hvert bånd, vandre etter dette sitt kall, fra bygd til bygd, fra sted til sted, fra by til by, i det ganske land for å bringe «den himmelske ild», til den som ville motta den. Hauge hadde liten eller ingen mulighet til å annonsere sine samlinger eller reiser. Når Hauge vandret over fjell og gjennom daler, så gikk ryktene fra «mann til mann». Ofte var det mange som slo følge med ham mens han gikk, og folk fikk et Guds ord ved sine samtaler med Hauge langs landeveien. De fleste samlinger var husmøter på gårdene, men ofte talte og samtalte Hauge med folk på kirkebakken etter gudstjenesten på søndagene. Da Hauge i 1815 skrev sitt brev til vennene i Luster, visste han at i denne bygden hadde mange blitt vunnet for himmelen etter hans besøk på sensommeren i 1802. Det var visstnok få prestegjeld som i høyere grad enn Luster ble påvirket av Hauges alvorstale. Dette skriver Dr. Anton Chr. Bang i sin haugebiografi fra 1874. Hauges prekestol i Luster hadde vært ekserserplassen «Dalsøren» (militært øvingssted). Her hadde Hauge talt for tusener av tilhørere. I tillegg hadde han samling på lensmannsgården Lerum. Der strømmet så mange mennesker sammen at han måtte tale på åpen mark. (Fra Dr. Bangs «Hauge og hans samtid»). Presten Qvale i Luster meddelte i et brev til amtet i 1804 at «alle skoleholdere, lensmannen med ganske familie og mangfoldige andre var Hans Nielsen Hauges mest ivrige tilhengere. Nesten i hvert hus fantes Hauges skrifter, og det holdtes ofte oppbyggelsesforsamlinger.» Utdrag av «Betraktning over evangeliet på 2. pinsedag, som leses hos Johannes 3. kapittel og 16. vers.» Fra boka «Betraktninger over enkelte Fest- og Helligdags Tekster (Trykt i Christiania i 1820.)
Vi må komme til tro på hans enbårne Sønns navn, og denne tro må Den hellige ånd fra det høye opplyse oss om. Vi må la denne Ånd lede oss til Kristi ord. Vi må la Ham virke i oss en levende lengsel til Jesus vår frelser, og vi må se Guds store kjærlighet, som ikke alene har skapt oss og gitt oss så mange gode ting i livet, men også sendt sin Sønn den enbårne for vår frelse. Går vi nå Guds Ånd i møte, ved at vi kjenner hans kall i vårt hjerte, og vi kjenner at det er noe hemmelig som sårer eller åpenbarer våre synd, kan vi bli bedrøvet. Vi føler at det er noe vi mangler. Da må vi ikke forherde våre hjerter, men be med stor lengsel og inderlig bønn om å bli Guds barn. Om dette hellige lys brenner i vår sjel og vi er bedrøvet fordi vi har syndet, så er det for at disse synder skal bli åpenbart for oss og at vi skal føle straffen vi hadde fortjent. Om det virkelig smerter oss, så må vi ikke rømme for dette lys eller hate det. Men den sanne tro som tennes i vår sjel, med større og større kjærlighets lengsel til Gud, virker frem i oss en lyst til å komme til lyset. Vi kan nå fatte et annet sinn, som gjør at vi vil høre Gud til og bli i hans kjærlighet. Det vil si at alt hva vi gjør, det gjør vi i Gud. Vi gjør ikke vår egen gjerning, men vi gir oss helt til Ham, vår Frelser, som har løst oss til sitt eiendomsfolk. Vi grunner på hans bud, fornekter alle ting og ofrer oss til ham med legeme og sjel. Det gjør vi med alle legemlige og åndelige gaver, fordi vi vil tjene Ham alene og grunne på hans lov. Dette er å gjøre sannhet fordi vi elsker Ham over alle ting, - han som er veien, sannheten og livet. Vi vil forbli i Jesu ord, og denne sannheten frigjør oss fra synd fordi Hans kraft virker i oss og vi får et hat til det onde og en sann lengsel til å gjøre det gode. Vårt hjerte tror og vi taler sannhet. Vi elsker rettferdighet og vi grunner på hans lov som er vår store lyst. Det behager oss mest å være i fellesskap med dem som elsker Herren. Er vi sammen med de onde, er det for å gjøre den gjerning Gud har satt oss til i livet for å vinne de vantro til troen. Når vi omgås de vantro er vi mer fryktsomme. Først fordi vi kan besmittes av deres vantro, og om vi skulle falle, da ville det Guds navn som vi bekjenner, bli bespottet. Derimot når vi omgås med troende, er vi friere. Dels fordi vi ikke har den frykt som hos den vantro, og dels fordi om vi feiler, da påminner den troende oss. Vi skal ikke unnskylde våre feil, og mindre skjule dem, men tvert imot erkjenne dem. At vi gjerne blir påminnet, gjør at vi ikke opphøyer oss over vår tilstrekkelighet eller goder. Vi skal heller ikke være hovmodige så vi faller, men erkjenne vår svakhet og si at det onde er av meg og det gode er av Gud og ikke min gjerning. |
Artikkler:
All
Hauges første bok i nytt opplagHans Nielsen Hauges første bok, nå med modernisert og tidsriktig språk. Dette er den første komplette og selvstendige utgave siden 1804.
Boken koster kr. 220,-
Du kan bestille den ved å ringe eller sende SMS til: +47 916 02276 Om Peter Tore GabrielsenPeter Tore Gabrielsen er oppvokst på et lite Archives
November 2020
|