Etter Hauges sterke møte med Herren på jordet den 5. april 1796, var hans forkynnelse nå med en glød, som hadde sterke virkninger. Han sier selv: "På en underlig måte ble jeg drevet av Herrens krafts Ånd til å tale med menneskene, selv om jeg egentlig på grunn av de ondes forfølgelse, burde tiet, men jeg måtte si som profeten Jeremias: Det var som en ild i meg så jeg ikke kunne tie.»
Ryktene begynte å gå om denne forunderlige bondesønnen som prekte omvendelse for folket. Men Hauge opplevde at dette kallet som han hadde fått av Gud, var for ham en tung plikt. Når han begynner å skrive sin første bok «Betraktning over verdens dårlighet», så kaller han seg «en mindre skriftlærd dreng». En dag som han er ute i skogen og hogger ved sammen med sin bror, så ber han til Gud at han må ta denne tunge plikt i fra ham. Han sier at han gråter så vannet renner fra hans øyne. «Gud, kan du ikke sende en biskop eller en annen høy mann, - han skulle kanskje folket høre på. Men meg akter de jo ikke. Folket er jo så gjenstridige og selvgode at Guds ord bare virker på noen få.» Hauge til og med ber Gud om å få dø og komme bort fra denne trengselsfulle verden. Da taler Gud til ham. Hauge skriver: «Da gjenlyder det i mitt indre: Vil du nå dø, du har jo tidligere tjent synden, skulle ikke du nå arbeide for å bringe meg salighetsfrukter. Du har jo lovt å tjene meg. Jeg har ofte brukt de ringe i verden til å utbre mitt rike. Derfor har jeg kalt gjetere, fiskere, tollere. Jeg skal gi deg kraft og visdom som dine fiender ikke skal kunne motstå. Bli kun fast i ditt forsett og hold ut i tålmodighet.» Og det kan vi trygt si at Hauge gjorde, og han holdt ut til det siste, selv om han måtte utstå mange og store prøvelser. Hauge holdt aldri sine prekener etter et skrevet manus. Hauge skrev en del prekener, men det var ikke prekener han holdt, men som var til vennenes oppbyggelse og rettledning. Når Hauge reiste over hele Norge, mer enn 15.000 km, så besøkte han bondegårder og talte med folk på kirkebakken etter gudstjenester. Men han var hele tiden avhengig av Guds ånd. Han forteller at han hadde prøvd å forberede prekener og si de vantro sannheten, så de skulle føle Guds ord. Han forteller: «Men når jeg kom fram til stedet hadde jeg lite å si og jeg følte meg selv avmektig. Jeg lærte av dette i min avmakt å påkalle Herrens kraft og var avhengig av Guds nåde. Så overlot jeg alt til Gud og ba ham styre min tunge. Jeg trodde han ville gi meg det i samme stund etter Matteus kapittel 10. Da falt det meg alltid lett å tale ved en hver leilighet om livets vei.» Vi møter altså i Hauges forkynnervirksomhet en mann som er svært avhengig av Guds Ånd. Savnet han Åndens nærvær, ble alt tungt, men merket han at Ånden var over ham, var det lett og godt å preke. «Lyset fra Herrens Ånd gav ord til min sjel», sier han.
0 Comments
Det var først i boka «Religiøse følelser og deres verdi» fra 1817, som Hauge mer inngående forteller om sin åndsopplevelse, den 5. april 1796 og i tiden som fulgte.
Hauge skriver: «Det var liksom jeg så verden ligge nedsenket i det onde. Dette sørget jeg over og bad om at Gud skulle utsette straffen, så noen kunne omvende seg. Jeg ville gjerne tjene Gud og bad om at han ville åpenbare for meg hva jeg skulle gjøre.» Gud taler inn i Hauges hjerte: Han sier: «Da gjenlød det i mitt indre: Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, og kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres hjerter, så de kunne bli omvendt fra mørket til lyset.» Når Hauge utdyper og forteller om denne opplevelsen, så er det over 20 år siden det hendte. Han har skrevet litt om det i et skrift fra 1804, men han var redd for at hans åndsdåps-opplevelse skulle bli bespottet av de vantro, og at det kunne bli som å kaste perler for svin, og henviser til Matt. Kapittel 7, og vers 6. Men selv om han lot det gå over 20 år før han mer inngående forteller om denne opplevelsen, så sier han at det er ingen som kan «fra-diskutere» han det som hendte. Hauge skriver: «Denne herlighet, som ingen tunge kan utsi, den minnes jeg til denne dag så klart, som om det skulle skjedd for få dager siden.» Hauge fikk nå en sterk vitnetrang. Allerede samme dag som dette hendte så talte han med sine syv søsken, og to av hans søstre ble omvendt samme dag. De fem andre ble omvendt kort tid etter. Hans Nielsen Hauges ord hadde fått en momentan kraft! Hauge var egentlig en svært praktisk og dyktig mann med gode naturlige kvalifikasjoner. Men det er viktig å være klar over at det var ikke Hauges dyktighet som skapte den store vekkelsen som fulgte. Gud hadde gitt ham klarhet i sitt gudsforhold og salvet ham på en mektig måte med sin Hellige Ånds kraft. Han gikk fra en død tro til en levende tro. Frimodighet og glede fylte hans indre og denne nye virkelighet måtte han dele med andre. Hauge møtte straks motstand og mange mente at han måtte ikke bli for gudelig eller rettferdig. Hauge forteller: «Dårer ropte til meg: Tal ikke med Hans Hauge, gå ikke dit hvor han er, fordi du blir gal! Noen mere lærde i bokstavens kunnskap enn jeg selv, anviste meg en middelvei. Jeg spurte: Hvor går denne middelvei hen? De kunne ikke svare meg, men jeg svarte selv: Der er kun EN trang vei til livet, og en bred vei som går til fordømmelsen. Dersom noen tar en middelvei, tror jeg nok den løper i den brede vei til helvetet.» |
Artikkler:
All
Hauges første bok i nytt opplagHans Nielsen Hauges første bok, nå med modernisert og tidsriktig språk. Dette er den første komplette og selvstendige utgave siden 1804.
Boken koster kr. 220,-
Du kan bestille den ved å ringe eller sende SMS til: +47 916 02276 Om Peter Tore GabrielsenPeter Tore Gabrielsen er oppvokst på et lite Archives
November 2020
|