Hvor hadde Hauge og hans medarbeidere sine «prekestoler»? Det var forbudt for lekfolk å forkynne Guds ord etter konventikkelplakaten av 13. januar 1741.
Infrastrukturen i Norge rundt år 1800, var svært dårlig. Så å si all transport måtte gå sjøveien. Det som fantes av veier, var stort sett skrøpelige og ubrukelige store deler av året. Ansvaret for vedlikehold av veier lå på bøndene rundt om i distriktene. Hans Nielsen Hauge hadde derfor en utfordring når han skulle reise og bevege seg rundt omkring i Norges land. Men Hauge var sitt kall bevisst. Han skriver i sin andre bok «Forsøk til avhandling om Guds visdom», (3. opplag trykt i København i 1800, side 114): «Denne store nåde som jeg er vederfaret, kan jeg ikke takke Gud nok for. Han drog meg ut av mørket, og derfor er jeg hele tiden skyldig å tjene ham og av all makt utbre hans ære, noe som jeg ved mine ord og gjerninger drives til.» I september 1801 la Hauge ut på en lang vandring til fots fra Bergen og nordover. Da Hauge kom til Surnadal i desember i 1801, tok Hauge inn hos lensmannen Rolf Sogge. Her ble det tillyst oppbyggelsesmøte på kvelden. Dette ble imidlertid forhindret av presten Finckenhagen. Han ville ha Hauge arrestert. Etter en lengere samtale med Hauge mente presten at Hauge var både opplyst og begavet. Han tilbød seg å hjelpe ham til å bli prest, men da måtte Hauge slutte med sin reisevirksomhet. Men det kunne naturligvis ikke Hauge gå med på. «Guds ord var ikke bundet, - det måtte forkynnes.» Hauge måtte derfor av lensmannen transporteres ut av bygden. Men på veien sørover holdt Hauge oppbyggelsesmøte på gården Aune. En gammel mann som fremdeles levde da Dr. Anton Chr. Bang reiste rundt og samlet inn stoff til sin biografi om Hauge, var til stede på denne samlingen. Han beskriver Hauges tale slik: «En slik tunge må jeg si jeg ei har hørt, og ei får høre i dette liv». På nyåret 1802 var Hauge kommet til Hemne på Kyrksæterøra i Sør-Trøndelag. En søndag ettermiddag holdt han tale under åpen himmel for en stor forsamling. Talens tekst var Salme 84, vers 7: «Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang, og tidlig regn dekker den med velsignelse». Talen gjorde et sterkt inntrykk på tilhørerne. Skolemesteren uttrykte seg slik etterpå: «… Guds ånd må tale gjennom dette menneske». Hauges ene besøk i Hemne ble av gjennomgripende betydning for menneskene i dette prestegjeld. Dr. Bang skriver i sin haugebiografi (1874) at ifølge C. Prams «Reise i Norge i 1804», hørte nesten hele Hemnes befolkning til Hauges «sekt». Presten i Hemne, Johan S. Borch, skjelte ut Hauge som en bedrager, fra kirkens prekestol. Likevel spurte han en av de nyfrelste i sognet hva som kunne være årsaken til at Hauge ved en eneste tale kunne påvirke folket mer, enn han hadde gjort ved alle sine taler i 20 år! Haugianeren svarte at han «trodde det kom av at Hauge talte, drevet av Den hellige ånd, men at det var mulig at presten manglet denne. Hvis det var tilfellet, var det ikke å undres over at prestens ord ikke gjorde særlig virkning på folket». (Fra Dr. Anton Chr. Bangs «Hauge og hans samtid», 1871.)
0 Comments
Det er forunderlig å tenke på Hauge og hans medarbeideres «prekestoler». Som kjent var det forbudt for lekfolk å forkynne Guds ord etter konventikkelplakaten av 13. januar 1741. Hauge fikk derfor aldri anledning eller lov til å tale i en eneste kirke. Prekestolen i kirkene var forbeholdt prester, proster og biskoper. Det var i det hele tatt ulovlig for en lekmann å tale Guds ord, men Hauge mente at Guds ord måtte kunne forkynnes fritt, - så lenge det var «Guds sanne ord».
Han skriver i sin første bok «Betragtning over verdens Dårlighed» (1796): «Jeg må tale Hans ord og utbrede Hans vilje fordi jeg dertil blir drevet, så jeg ikke i min ånd har noen ro.» I fortalen til sin andre bok «Om Guds visdom» (1796) skriver han: «Å tale om Gud og Hans vilje, - dertil har Gud oppvakt en brennende kjærlighet i meg, og jeg håper Guds kraft skal få overhånd. Jeg har fra Gud «underretning» av Ånden ved profetiene, som vitner om forandring. Den blir visst stor av begge deler, både gudfryktighet og ugudelighet, sorg og glede.» Hauge hadde forstått at han hadde fått sitt kall fra Gud og at han ville tape «Guds nåde, når han ikke var tro i sitt kall.» Selv da Hauges vandringstid var over, var kallet fremdeles levende. Fra Bakkehaugen utenfor Kristiania skrev Hauge brev (datert 15. november 1815) til venner i Luster. Da var hans helse sterkt nedbrutt etter hans lange fengslingstid fra 1804 til 1814. Han skriver: «Jeg venter da på krefter og Hans tid, slik at veien beredes, og da vil jeg oppofre mine siste krefter for å være mitt kall tro.» Hauge lengtet etter å kunne gjenoppta sin forkynnervirksomhet. Noe som hans helbred, dessverre ikke tillot. Men da Hauge var i starten av sin livsgjerning, kunne han, ubundet av et hvert bånd, vandre etter dette sitt kall, fra bygd til bygd, fra sted til sted, fra by til by, i det ganske land for å bringe «den himmelske ild», til den som ville motta den. Hauge hadde liten eller ingen mulighet til å annonsere sine samlinger eller reiser. Når Hauge vandret over fjell og gjennom daler, så gikk ryktene fra «mann til mann». Ofte var det mange som slo følge med ham mens han gikk, og folk fikk et Guds ord ved sine samtaler med Hauge langs landeveien. De fleste samlinger var husmøter på gårdene, men ofte talte og samtalte Hauge med folk på kirkebakken etter gudstjenesten på søndagene. Da Hauge i 1815 skrev sitt brev til vennene i Luster, visste han at i denne bygden hadde mange blitt vunnet for himmelen etter hans besøk på sensommeren i 1802. Det var visstnok få prestegjeld som i høyere grad enn Luster ble påvirket av Hauges alvorstale. Dette skriver Dr. Anton Chr. Bang i sin haugebiografi fra 1874. Hauges prekestol i Luster hadde vært ekserserplassen «Dalsøren» (militært øvingssted). Her hadde Hauge talt for tusener av tilhørere. I tillegg hadde han samling på lensmannsgården Lerum. Der strømmet så mange mennesker sammen at han måtte tale på åpen mark. (Fra Dr. Bangs «Hauge og hans samtid»). Presten Qvale i Luster meddelte i et brev til amtet i 1804 at «alle skoleholdere, lensmannen med ganske familie og mangfoldige andre var Hans Nielsen Hauges mest ivrige tilhengere. Nesten i hvert hus fantes Hauges skrifter, og det holdtes ofte oppbyggelsesforsamlinger.» Utdrag av «Betraktning over evangeliet på 2. pinsedag, som leses hos Johannes 3. kapittel og 16. vers.» Fra boka «Betraktninger over enkelte Fest- og Helligdags Tekster (Trykt i Christiania i 1820.)
Vi må komme til tro på hans enbårne Sønns navn, og denne tro må Den hellige ånd fra det høye opplyse oss om. Vi må la denne Ånd lede oss til Kristi ord. Vi må la Ham virke i oss en levende lengsel til Jesus vår frelser, og vi må se Guds store kjærlighet, som ikke alene har skapt oss og gitt oss så mange gode ting i livet, men også sendt sin Sønn den enbårne for vår frelse. Går vi nå Guds Ånd i møte, ved at vi kjenner hans kall i vårt hjerte, og vi kjenner at det er noe hemmelig som sårer eller åpenbarer våre synd, kan vi bli bedrøvet. Vi føler at det er noe vi mangler. Da må vi ikke forherde våre hjerter, men be med stor lengsel og inderlig bønn om å bli Guds barn. Om dette hellige lys brenner i vår sjel og vi er bedrøvet fordi vi har syndet, så er det for at disse synder skal bli åpenbart for oss og at vi skal føle straffen vi hadde fortjent. Om det virkelig smerter oss, så må vi ikke rømme for dette lys eller hate det. Men den sanne tro som tennes i vår sjel, med større og større kjærlighets lengsel til Gud, virker frem i oss en lyst til å komme til lyset. Vi kan nå fatte et annet sinn, som gjør at vi vil høre Gud til og bli i hans kjærlighet. Det vil si at alt hva vi gjør, det gjør vi i Gud. Vi gjør ikke vår egen gjerning, men vi gir oss helt til Ham, vår Frelser, som har løst oss til sitt eiendomsfolk. Vi grunner på hans bud, fornekter alle ting og ofrer oss til ham med legeme og sjel. Det gjør vi med alle legemlige og åndelige gaver, fordi vi vil tjene Ham alene og grunne på hans lov. Dette er å gjøre sannhet fordi vi elsker Ham over alle ting, - han som er veien, sannheten og livet. Vi vil forbli i Jesu ord, og denne sannheten frigjør oss fra synd fordi Hans kraft virker i oss og vi får et hat til det onde og en sann lengsel til å gjøre det gode. Vårt hjerte tror og vi taler sannhet. Vi elsker rettferdighet og vi grunner på hans lov som er vår store lyst. Det behager oss mest å være i fellesskap med dem som elsker Herren. Er vi sammen med de onde, er det for å gjøre den gjerning Gud har satt oss til i livet for å vinne de vantro til troen. Når vi omgås de vantro er vi mer fryktsomme. Først fordi vi kan besmittes av deres vantro, og om vi skulle falle, da ville det Guds navn som vi bekjenner, bli bespottet. Derimot når vi omgås med troende, er vi friere. Dels fordi vi ikke har den frykt som hos den vantro, og dels fordi om vi feiler, da påminner den troende oss. Vi skal ikke unnskylde våre feil, og mindre skjule dem, men tvert imot erkjenne dem. At vi gjerne blir påminnet, gjør at vi ikke opphøyer oss over vår tilstrekkelighet eller goder. Vi skal heller ikke være hovmodige så vi faller, men erkjenne vår svakhet og si at det onde er av meg og det gode er av Gud og ikke min gjerning. |
Artikkler:
All
Hauges første bok i nytt opplagHans Nielsen Hauges første bok, nå med modernisert og tidsriktig språk. Dette er den første komplette og selvstendige utgave siden 1804.
Boken koster kr. 220,-
Du kan bestille den ved å ringe eller sende SMS til: +47 916 02276 Om Peter Tore GabrielsenPeter Tore Gabrielsen er oppvokst på et lite Archives
November 2020
|