Da vekkelsen med Hans Nielsen Hauge brøt fram på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800- tallet, var det ikke bare Hans Nielsen Hauge selv som fikk oppleve forfølgelse og trakassering. Mange måtte på forskjellige måter gjennomgå både tortur, fengsel og bøteleggelse for å stå i ledtog med Hauge og for å delta på hans samlinger.
En av Hauges nære venner, og den betydeligste haugianer i den tidligste tid av vekkelsen, var John Thorgersen Bleken (1775-1860) fra Gausdal i Gudbrandsdalen. John vokste opp i et aktet og gudfryktig hjem. Hver søndag og ellers i hverdagene, var husets folk samlet til andakt og sang. John Bleken har senere fortalt at han syntes det ofte ble langt og kjedelig fordi «mitt sinn stod til alt annet enn å sitte stille og høre Guds ord.» Men den ånd som rådet i hjemmet ble avgjørende for hele hans liv. Likevel var han ikke kommet til noe åndelig gjennombrudd. Som vernepliktig ønsket John å utdanne seg til mer enn vernepliktig soldat. Han søkte seg derfor inn på underoffiserskolen i Fredrikstad. Dette var i begynnelsen av 1798 og han var 23 år gammel. Samtidig satt Hans Nielsen Hauge i fengsel i Fredrikstad. Han var blitt fengslet 3. juledag 1797 av sogneprest Feiermann og tre soldater for å ha holdt oppbyggelse hos en av sine slektninger. Dette var første gang han ble fengslet og han var i starten av sin tjeneste (ikke fylt 27 år). Der ble det et fengselsopphold for ham i rådhusarresten på en måned fra 29. desember. Selv i fengselet begynte han straks å tale til sine omgivelser. Noen begynte å fatte et annet sinn «slik at de gråt over sine synder», forteller A. Chr. Bang i sin haugebiografi. Andre ble derimot så forbitret at de truet med å legge et trestykke i munnen til Hauge, og både binde og slå ham, hvis han ikke tidde. Men han sang salmer fra sin fengselscelle (kalt «buret») slik at også soldatene ble beveget. Hauge har sannsynligvis holdt noen samlinger i Fredrikstad etter sin løslatelse i slutten av januar 1798. I alle fall fikk John Bleken høre om dette «svermeriet». En kveld som han var fri fra offiserskolen, gikk han for å undersøke hvordan disse sammenkomstene var. Han ble veldig forundret over å høre de samme sannhetene fra Pontoppidans forklaring som fra andaktene hjemme. Men her kom Guds ord imot ham med en særegen kraft og varme. Den ånd som var over Hauges forkynnelse, gjorde at han ble «vakt» samme kveld. John ble klar over at han ikke var i det rette forholdet til sin Gud. Det måtte et annet alvor til hvis han skulle være en kristen og bli lykkelig på jorden og i himmelen. Tankene stormet i hans sinn på tilbakeveien til skolen. Det ble en indre uro og kamp som fulgte de neste dagene. Da han en senere kveld ønsket å gå til et oppbyggelsesmøte med Hauge, ble det oppdaget at han var sammen med «svermerne». Han ble hentet på møtet av et vaktmannskap og satt i arrest. Neste dag ble han fremstilt for kapteinen med klar beskjed om at han ikke fikk gå på slike møter igjen. Men John hadde fattet en beslutning om å bli en sann kristen og adlyde Gud mer enn mennesker. Han gikk nok en kveld på møte og opplevde at hans sjels åndelige hunger ble møtt av sang, bønn og Hauges alvorstale. John Bleken ble igjen hentet og grepet av mannskaper fra offiserskolen. Kapteinen skjelte ut John på det verste. Han sendte deretter bud etter militærlegen for å kurere ham. Han mente han var syk. «Jeg er ikke det minste syk,» sa John. Legen befalte sin assistent om å lage et brekkmiddel (for å tømme magen) som John skulle spise. Dette skulle «brekke opp igjen Den hellige ånd»! I tillegg ble John satt i «krumstokken» i 24 timer. Dette var en grusom behandling og en svært pinefull stilling. John har sagt i ettertid at hvis ikke vaktmannen hadde løsnet på båndene den siste tiden, hadde han ikke klart det. I tillegg var det heldig at magen hans var tom etter brekningene. John Thorgersen Bleken sluttet på offiserskolen og ble fritatt for militærtjeneste etter en klagesak. I stedet kom han hjem som en troende mann og hans gård ble sentrum for det kristelige liv i hans omegn i over et halvt århundre. (Kilde:Bl.a. «Billeder fra Hauges tid» av Sigrid Svendsen)
1 Comment
Det var ikke bare Hans Nielsen Hauge selv som ble forfulgt, fengslet og trakassert da vekkelsen brøt frem på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Mange måtte på forskjellige måter gjennomgå både tortur, fengsel og bøteleggelse for å stå i ledtog med Hauge.
Da Hauge var i Skiensdistriktet på høsten i 1802, hadde soknepresten Bræmer advart fra preke-stolen hver mann i sin menighet om å la Hauge få hus til å holde oppbyggelser. Likevel var det fem bønder som opplot sine hjem for samlinger på sine gårder. Dette førte senere til at disse bøndene fikk føle øvrighetens svøpe. Alle ble tiltalt «for å ha holdt utillatelige forsamlinger som stred mot forordningen av 13. januar 1741 (konventikkelplakaten)». De ble i februar 1803 dømt til å betale 20 riksdaler og sakens omkostninger. Dette var ikke kun et enkeltstående tilfelle, men noe som mange troende opplevde. (20 riksdaler var mye penger, og det kan ha dreiet seg om ca. 20-30% av en årslønn.) Det kostet å være en del av vekkelsen på mange vis. Hauge dro helt i starten (første halvdel av 1797) av sin virksomhet fra Østfold til Kristiania, og videre gjennom Asker til Lier. I Lier opphold Hauge seg en god stund. Anton Chr. Bang forteller i sin Haugebiografi at «ikke få våknet her til ettertanke ved hans ord og kom til sann omvendelse». Blant disse kan nevnes en ung jente med en begavet personlighet, og var blant Hauges tidligste venneskare. Hun hette Larina Olsdatter Øxne. Hun var også blant annet en dyktig sangforfatter. En av sangene hun skrev kan beskrive hennes overgang fra mørke til lys. Første vers lyder slik: «Jeg var det arme, tapte får, som hadde i så mange år, ja, - vært ut i synden død, for verden smakte meg for søt.» I nest siste vers skriver hun: «O, Jesus rens min arme sjel, at jeg kan følge deg så vel. Igjennom trengsel, spe og spott, som når du skjenker meg alt godt.» «Hun var brennende i ånden og et arnested for ilden fra himmelen», skriver Anton Chr. Bang i sin Haugebiografi. Hennes foreldre likte derimot ikke at deres datter hadde omgang med den kristelige vennekrets. De var velstående mennesker, og anså det som en stygg flekk på familien. En gang det skulle være oppbyggelse i nærheten av hjemmet, nektet foreldrene henne å dra. De sperret henne inne i en kjeller. Det fortelles at hun satt gråtende i sin ensomhet. Men hun var grepet av Jesus og de helliges samfunn, og der i kjelleren forfattet hun en «samlingssang». Denne sangen viser hvordan ilden brant i en ung jentes hjerte. Det var denne ilden fra himmelen som Hauge brakte med seg, og som hun hadde fått mottatt. Hun må ha opplevd stunden i kjelleren, som om hun var med på møtet denne kvelden. Hun skriver: «Nå er vi forsamlet her, mange dyrekjøpte sjeler. For å lære Herrens ord. La oss ikke hjerte dele, men be Gud om Åndens krefter, til å følge ordet etter.» Siste vers lyder slik: «Da må vi først renses her, uti Jesu blod det rene, - fra all synds besmittelser. Siden må vi Herren tjene med vår ånd og alle lemmer. La oss aldri det forglemme.» Hun kunne glede seg og synge midt i trengslene. Hun hadde opplevd sannheten av det hun skrev et annet sted: «For den som Guds kjærlighet smaker, han akter ei om verden seg hater. Men det som er hans glede alene, sin himmelske Fader å tjene.» Larina O. Øxne ble ikke gammel. En alvorlig sykdom rammet henne og hun døde det året hun fylte 20. Åtte dager før hun døde besøkte hun Eiker Papirmølle. Da vennene skiltes, sa hun til dem at det var mulig at de ikke fikk se hverandre mere her nede. Hun dro til Drammen og døde i kjøpmann T. O. Baches hus den 16. september 1803. Minnet om henne levde videre blant Hauges venner i lang tid. (Kilde: Bl.a. «Hauge og hans samtid» av A. Chr. Bang.) Det kan være vanskelig å forstå Hans Nielsen Hauges kamp og oppgjør med hans religiøse samtid. Hauges kall og virksomhet hadde en sterk guddommelig og åndelig dimensjon, som hans samtidige ikke forstod. Guds ord var hans fundament. Vi vil derfor aldri kunne forstå den forfølgelse som han ble utsatt for, uten at en skjønner at det dreide seg om en åndskamp.
Det sanne Guds ord om frelse og fortapelse for det enkelte mennesket var på vikende front på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. De nye opplysningsideer fra Frankrike og Tyskland påvirket størsteparten av teologene ved utdannelsen, og i utførelsen av sin tjeneste. De fleste opplysningsmenn (også teologer) mente at man ved naturlig fornuft kunne bevise både Gud og udødelighet. Det var tre viktige hovedsetninger som ble lagt til grunn:
Opplysningen stod frem med overbevisning om at den hadde løst, eller snart ville løse alle verdensgåter. Den var sikker på at opplysning ville gjøre menneskene lykkelige og gode. I dag må vi kunne si at den lever videre i forskjellige former for humanisme. Det blir en Gud som ikke griper inn i livet, en moral som man kan skrive etter sitt eget hode, og en udødelighet som betyr lykke for alle. Det er selvsagt noe som enhver kan være med på, og som ikke støter den verdslige og menneskelige tankegang. Det blir en slags «godværsreligion». En av den første virkelige talsmann og teolog som ivret for rasjonalistiske reformer i gudstjenesten, var den danske Christian Bastholm (1740-1825). Han utgav en rekke bøker og var en tid hoffpredikant i København. Hans skriver blant annet: «Det er et faktum at opplyste mennesker heller vil bivåne et ball, en konsert eller en komedie, enn en gudstjeneste. Derfor må gudstjenesten være interessant. Den må være oppmuntrende og avvekslende.» Av fem biskoper i Norge på denne tiden, var det kun Johan Nordahl Brun (1745-1816) i Bergen som var motstander av rasjonalismen. Brun var også den eneste som beskyttet Hauge og gav Hauge frihet i sin tjeneste mens han var i Bergen. I forsvar av Hauge skriver Brun at «Hauge bare talte Guds ord, og det måtte være tillatt for ham, når det var tillatt for alle andre å tale mot Guds sannhet.» I et motsvar til teologen Christian Bastholm, skriver Johan Nordahl Brun: «Nå for tiden kommer de fornuftig tenkende kristne mest i betraktning, - men det er de enfoldig troende kristne som kommer mest i betraktning i Guds rike …». Den norske kirkes ledene menn var gjennomgående opplysningspreget. De geistlige embetsmenn deltok med iver i kulturarbeid, og var levende interessert i skolespørsmål og opplysningsarbeid. Historiker og senere biskop, Anton Chr. Bang (1840-1913), skriver i sin kirkehistorie: «Det skrives at religionen står på stylter, ferdig til å falle ved det første støt, og at man trodde tiden nå var kommet til å innsette fornuften i alle dens guddommelige rettigheter.» |
Artikkler:
All
Hauges første bok i nytt opplagHans Nielsen Hauges første bok, nå med modernisert og tidsriktig språk. Dette er den første komplette og selvstendige utgave siden 1804.
Boken koster kr. 220,-
Du kan bestille den ved å ringe eller sende SMS til: +47 916 02276 Om Peter Tore GabrielsenPeter Tore Gabrielsen er oppvokst på et lite Archives
November 2020
|