Da Hans Nielsen Hauge bodde og etablerte sin virksomhet i Bergen, ble Johan Nicolai Loose, en av Hauges mest betydningsfulle og nære venner. Første gang Hauge kom til Bergen, var i juli 1798. Loose var like gammel som Hauge (f. 1771), og kom fra en tysk prestefamilie i Schwartzwald. Faren ønsket at sønnen heller skulle velge seg en framtid som handelsmann, og familien dro nordover. Allerede som 22-åring hadde Johan N. Loose sikret seg borgerskap i Bergen. Han giftet seg med Pettricke Isachsen i 1793, men etter bare 6 års ekteskap døde hun i november 1799. Loose satt tilbake med 4 mindreårige barn. Han ble det som vi i dag vil kalle, sterkt deprimert og med sjelekvaler.
Hauge hadde på dette tidspunkt allerede forlatt Bergen, men Looses far ønsket Hauges veiledning for sønnens tilstand. Loose fikk tak i noen av Hauges skrifter og de kom siden i brevkontakt. Da Hauge kom tilbake til Bergen året etter var vennskapet sluttet og det lyktes Hauge å få Loose ut av depresjonen. Han foreskrev ham å arbeide «flittigere enn før» og mente dette ville løse ham fra «de galne tanker». En tid senere skrev han brev til sin søster Karen Nielsdatter Hauge i Tune, og inviterte henne til Bergen. Hun var en klok og begavet kvinne. Hun ble hushjelp for Loose og hjalp ham med de morløse barna. Dette bedret Looses tilstand ytterligere og han fikk livslysten tilbake. I tillegg forelsket han seg i Karen og de ble gift i Korskirken den 5. mai 1802. Johan N. Loose var bøkkermester (laget tønner) og en svært dyktig forretningsmann. Han gjorde det godt og drev det største bøkkerverksted i Bergen med 20 ansatte. Antallet steg senere til 50. Da Hauge bestemte seg for å søke kjøpmannskap i Bergen juli 1801, var det visse krav som måtte tilfredsstilles. I den forbindelse overdro Loose eiendommen sin til Hauge. Hauge kom ikke til å gjøre så mye bruk av eien-dommen, og Karen og Johan N. Loose ble boende der med hele sin husstand. Ekteparet Loose åpnet sitt hjem for Hauges møter, og opptil 50 mennesker kunne samles til oppbyggelse i huset i Nedre Stølen 7. Det ble senere et sentrum og samlingssted for vennene i Bergen. Loose reiste også en del som lekmanns-taler i bygdene omkring Bergen. Han ble ikke godt mottatt av prestestanden i nærheten. Sokneprest Blichfeldt i Hosanger uttalte ved en leilighet at «selv om sang og tale intet i seg selv var forargelig eller skadelig, så var talen uten orden og kun et skumlende utbrudd mot vår tids laster, ugudelighet og vantro, - forenet med straffedommens forkynnelse». Samtidig inneholdt talen gjentatte utrop: «Dere må omvende dere!» Hauge begynte ganske snart å trykke og binde inn sine skrifter. Han hadde fem personer til å hjelpe seg i huset i Nedre Stølen i Bergen. Men det varte ikke lenge før det ble forargelse over hans virksomhet i byen. Bokbinderne mente Hauge betrådte deres privilegier. Det ble ransaking i huset, og siden rettsak. Alt Hauges verktøy og utstyr for bokinnbinding ble beslaglagt. Selv om Hauge klaget, så vant han ikke frem. Endelig dom ble at han måtte betale en bot på 4 riksdaler. Under Hauges kjøpmannstid i Bergen var det Johan N. Loose som hadde overoppsynet med handelen når Hauge var ute på sine reiser. Den nære tilknytningen som det var mellom dem (Hauges svoger), førte også til store vanskeligheter for Loose da Hauge ble arrestert i 1804. Det ble rettslig granskning og husunder-søkelse, men Loose tilbakeviste anklagene og at han hadde en «rolig samvittighet». Looses betydelig kjøpmannsforretning ble på flere måter et viktig bindeledd mellom Vestlandet og Østlandet under de første årene av Hauges fengsling fra 1804. Men Johan Nicolai Loose ble ikke gammel. Han døde brått av et slagtilfelle i februar 1810 bare 41 år. Hauge var jo fremdeles under arrest da han fikk høre om Looses død. Dødsfallet gjorde et dypt inntrykk på ham. I et brev han skrev til sin søster Karen den 27. februar 1810, holder han fram hvor oppofrende Loose hadde vært innenfor vennesamfunnet. Hauge skriver: «en venn i nød, en broder som ville dele til det ytterste, og en far til manges vel med omsorg og virkelyst. De er sjeldne å finne i en slik grad». Når Hauge tenker tilbake på deres siste omfavnende farvel, så skriver han: «… det har rørt mitt hjerte, så jeg under tiden av gråt ikke kan tale …». (Kilde: bl.a. Dagfinn Breistein – «Kjøbmann i Bergen»
2 Comments
Det var ikke bare Hans Nielsen Hauge selv som ble forfulgt, fengslet og trakassert da vekkelsen brøt frem på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Mange måtte på forskjellige måter gjennomgå både tortur, fengsel og bøteleggelse for å stå i ledtog med Hauge.
Da Hauge var i Skiensdistriktet på høsten i 1802, hadde soknepresten Bræmer advart fra preke-stolen hver mann i sin menighet om å la Hauge få hus til å holde oppbyggelser. Likevel var det fem bønder som opplot sine hjem for samlinger på sine gårder. Dette førte senere til at disse bøndene fikk føle øvrighetens svøpe. Alle ble tiltalt «for å ha holdt utillatelige forsamlinger som stred mot forordningen av 13. januar 1741 (konventikkelplakaten)». De ble i februar 1803 dømt til å betale 20 riksdaler og sakens omkostninger. Dette var ikke kun et enkeltstående tilfelle, men noe som mange troende opplevde. (20 riksdaler var mye penger, og det kan ha dreiet seg om ca. 20-30% av en årslønn.) Det kostet å være en del av vekkelsen på mange vis. Hauge dro helt i starten (første halvdel av 1797) av sin virksomhet fra Østfold til Kristiania, og videre gjennom Asker til Lier. I Lier opphold Hauge seg en god stund. Anton Chr. Bang forteller i sin Haugebiografi at «ikke få våknet her til ettertanke ved hans ord og kom til sann omvendelse». Blant disse kan nevnes en ung jente med en begavet personlighet, og var blant Hauges tidligste venneskare. Hun hette Larina Olsdatter Øxne. Hun var også blant annet en dyktig sangforfatter. En av sangene hun skrev kan beskrive hennes overgang fra mørke til lys. Første vers lyder slik: «Jeg var det arme, tapte får, som hadde i så mange år, ja, - vært ut i synden død, for verden smakte meg for søt.» I nest siste vers skriver hun: «O, Jesus rens min arme sjel, at jeg kan følge deg så vel. Igjennom trengsel, spe og spott, som når du skjenker meg alt godt.» «Hun var brennende i ånden og et arnested for ilden fra himmelen», skriver Anton Chr. Bang i sin Haugebiografi. Hennes foreldre likte derimot ikke at deres datter hadde omgang med den kristelige vennekrets. De var velstående mennesker, og anså det som en stygg flekk på familien. En gang det skulle være oppbyggelse i nærheten av hjemmet, nektet foreldrene henne å dra. De sperret henne inne i en kjeller. Det fortelles at hun satt gråtende i sin ensomhet. Men hun var grepet av Jesus og de helliges samfunn, og der i kjelleren forfattet hun en «samlingssang». Denne sangen viser hvordan ilden brant i en ung jentes hjerte. Det var denne ilden fra himmelen som Hauge brakte med seg, og som hun hadde fått mottatt. Hun må ha opplevd stunden i kjelleren, som om hun var med på møtet denne kvelden. Hun skriver: «Nå er vi forsamlet her, mange dyrekjøpte sjeler. For å lære Herrens ord. La oss ikke hjerte dele, men be Gud om Åndens krefter, til å følge ordet etter.» Siste vers lyder slik: «Da må vi først renses her, uti Jesu blod det rene, - fra all synds besmittelser. Siden må vi Herren tjene med vår ånd og alle lemmer. La oss aldri det forglemme.» Hun kunne glede seg og synge midt i trengslene. Hun hadde opplevd sannheten av det hun skrev et annet sted: «For den som Guds kjærlighet smaker, han akter ei om verden seg hater. Men det som er hans glede alene, sin himmelske Fader å tjene.» Larina O. Øxne ble ikke gammel. En alvorlig sykdom rammet henne og hun døde det året hun fylte 20. Åtte dager før hun døde besøkte hun Eiker Papirmølle. Da vennene skiltes, sa hun til dem at det var mulig at de ikke fikk se hverandre mere her nede. Hun dro til Drammen og døde i kjøpmann T. O. Baches hus den 16. september 1803. Minnet om henne levde videre blant Hauges venner i lang tid. (Kilde: Bl.a. «Hauge og hans samtid» av A. Chr. Bang.) |
Artikkler:
All
Hauges første bok i nytt opplagHans Nielsen Hauges første bok, nå med modernisert og tidsriktig språk. Dette er den første komplette og selvstendige utgave siden 1804.
Boken koster kr. 220,-
Du kan bestille den ved å ringe eller sende SMS til: +47 916 02276 Om Peter Tore GabrielsenPeter Tore Gabrielsen er oppvokst på et lite Archives
November 2020
|