Utdrag av «Betraktning over evangeliet på 2. pinsedag, som leses hos Johannes 3. kapittel og 16. vers.» Fra boka «Betraktninger over enkelte Fest- og Helligdags Tekster (Trykt i Christiania i 1820.)
Dette stykket av Johannes 3. kapittel, er slutten av Jesu tale til Nikodemus. Det er en tale for vantro og troende, for hyklere og for den sanne Kristi etterfølger. En tale som burde kunne trenge inn til vårt hjerte, dersom vi ikke forherdet og tillukket hjertets dør, eller bare likegyldig betrakter den. Den som tror på ham dømmes ikke, men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi denne siste ikke har trodd på Guds enbårne sønns navn. Her må vi legge merke til at de som tror dømmes ikke til straff for sine synder, for ved omvendelsen og daglig å ta opp sitt kors, er deres synder forlatt av nåde. De renses daglig fra dette største onde i verden. Men de som ikke tror, er allerede dømt fordi deres synder er i behold hos dem, og de har ikke omvendt seg fra sine laster. De lever i deres synd og dør i den. Deres samvittighet anklager dem, og de finner i seg selv at de ikke er skikket til å komme i samfunn med en hellig Gud og hans barn. Dette viser at de er under dommen og dødens makt. La oss nå betrakte om vi tror, eller ikke tror på Gud, - på hans enbårne Sønns navn, eller den guddoms Ånd som talte gjennom hans menneskelige natur. Og om vi tror på den lære som har livets Ånd på grunn av hans guddoms kraft ved Den hellige ånds virkning. Tar vi så i mot Hans ord, i hans navn, eller ikke? Hvordan er det med vår tro? Er den levende eller død? Tror vi på Gud som en allmektig skaper uten med en alvorlig tanke om at denne Gud er hellig, sann og rettferdig. Skjelver vi da, så er denne tro lik djevelens. Se Jakobs brev 2, 19: «Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde ånder tror det – og skjelver!» Kanskje er vi så dyriske at vi ikke engang tenker over Guds hellige og rettferdige Majestet. Å, ve oss dersom vi vedblir i den tilstand! Men vi kan også være noe bedre, - vi kan ofte lese Herrens ord, be til ham med vår munn og rope: «Herre, Herre». Vi kan til og med preke i Hans navn (Matt. 7, 22). Vi kan gråte over våre synder og trøste oss på en sterk måte ved Jesu navn, og lære Hans ord og nyte hans sakrament. Likevel kan vi høre den skrekkelig dom: «Bort fra meg, alle dere som gjør urett» (Lukas 13, 27). Jesus sier videre i dagens evangelium: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde». (Joh. 3,19). Fordi hver som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for hans gjerning ikke skal straffes. Dette gir summen til en riktig beskrivelse på en vantro og en troende.
0 Comments
Etter Hauges sterke møte med Herren på jordet den 5. april 1796, var hans forkynnelse nå med en glød, som hadde sterke virkninger. Han sier selv: "På en underlig måte ble jeg drevet av Herrens krafts Ånd til å tale med menneskene, selv om jeg egentlig på grunn av de ondes forfølgelse, burde tiet, men jeg måtte si som profeten Jeremias: Det var som en ild i meg så jeg ikke kunne tie.»
Ryktene begynte å gå om denne forunderlige bondesønnen som prekte omvendelse for folket. Men Hauge opplevde at dette kallet som han hadde fått av Gud, var for ham en tung plikt. Når han begynner å skrive sin første bok «Betraktning over verdens dårlighet», så kaller han seg «en mindre skriftlærd dreng». En dag som han er ute i skogen og hogger ved sammen med sin bror, så ber han til Gud at han må ta denne tunge plikt i fra ham. Han sier at han gråter så vannet renner fra hans øyne. «Gud, kan du ikke sende en biskop eller en annen høy mann, - han skulle kanskje folket høre på. Men meg akter de jo ikke. Folket er jo så gjenstridige og selvgode at Guds ord bare virker på noen få.» Hauge til og med ber Gud om å få dø og komme bort fra denne trengselsfulle verden. Da taler Gud til ham. Hauge skriver: «Da gjenlyder det i mitt indre: Vil du nå dø, du har jo tidligere tjent synden, skulle ikke du nå arbeide for å bringe meg salighetsfrukter. Du har jo lovt å tjene meg. Jeg har ofte brukt de ringe i verden til å utbre mitt rike. Derfor har jeg kalt gjetere, fiskere, tollere. Jeg skal gi deg kraft og visdom som dine fiender ikke skal kunne motstå. Bli kun fast i ditt forsett og hold ut i tålmodighet.» Og det kan vi trygt si at Hauge gjorde, og han holdt ut til det siste, selv om han måtte utstå mange og store prøvelser. Hauge holdt aldri sine prekener etter et skrevet manus. Hauge skrev en del prekener, men det var ikke prekener han holdt, men som var til vennenes oppbyggelse og rettledning. Når Hauge reiste over hele Norge, mer enn 15.000 km, så besøkte han bondegårder og talte med folk på kirkebakken etter gudstjenester. Men han var hele tiden avhengig av Guds ånd. Han forteller at han hadde prøvd å forberede prekener og si de vantro sannheten, så de skulle føle Guds ord. Han forteller: «Men når jeg kom fram til stedet hadde jeg lite å si og jeg følte meg selv avmektig. Jeg lærte av dette i min avmakt å påkalle Herrens kraft og var avhengig av Guds nåde. Så overlot jeg alt til Gud og ba ham styre min tunge. Jeg trodde han ville gi meg det i samme stund etter Matteus kapittel 10. Da falt det meg alltid lett å tale ved en hver leilighet om livets vei.» Vi møter altså i Hauges forkynnervirksomhet en mann som er svært avhengig av Guds Ånd. Savnet han Åndens nærvær, ble alt tungt, men merket han at Ånden var over ham, var det lett og godt å preke. «Lyset fra Herrens Ånd gav ord til min sjel», sier han. Det var først i boka «Religiøse følelser og deres verdi» fra 1817, som Hauge mer inngående forteller om sin åndsopplevelse, den 5. april 1796 og i tiden som fulgte.
Hauge skriver: «Det var liksom jeg så verden ligge nedsenket i det onde. Dette sørget jeg over og bad om at Gud skulle utsette straffen, så noen kunne omvende seg. Jeg ville gjerne tjene Gud og bad om at han ville åpenbare for meg hva jeg skulle gjøre.» Gud taler inn i Hauges hjerte: Han sier: «Da gjenlød det i mitt indre: Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, og kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres hjerter, så de kunne bli omvendt fra mørket til lyset.» Når Hauge utdyper og forteller om denne opplevelsen, så er det over 20 år siden det hendte. Han har skrevet litt om det i et skrift fra 1804, men han var redd for at hans åndsdåps-opplevelse skulle bli bespottet av de vantro, og at det kunne bli som å kaste perler for svin, og henviser til Matt. Kapittel 7, og vers 6. Men selv om han lot det gå over 20 år før han mer inngående forteller om denne opplevelsen, så sier han at det er ingen som kan «fra-diskutere» han det som hendte. Hauge skriver: «Denne herlighet, som ingen tunge kan utsi, den minnes jeg til denne dag så klart, som om det skulle skjedd for få dager siden.» Hauge fikk nå en sterk vitnetrang. Allerede samme dag som dette hendte så talte han med sine syv søsken, og to av hans søstre ble omvendt samme dag. De fem andre ble omvendt kort tid etter. Hans Nielsen Hauges ord hadde fått en momentan kraft! Hauge var egentlig en svært praktisk og dyktig mann med gode naturlige kvalifikasjoner. Men det er viktig å være klar over at det var ikke Hauges dyktighet som skapte den store vekkelsen som fulgte. Gud hadde gitt ham klarhet i sitt gudsforhold og salvet ham på en mektig måte med sin Hellige Ånds kraft. Han gikk fra en død tro til en levende tro. Frimodighet og glede fylte hans indre og denne nye virkelighet måtte han dele med andre. Hauge møtte straks motstand og mange mente at han måtte ikke bli for gudelig eller rettferdig. Hauge forteller: «Dårer ropte til meg: Tal ikke med Hans Hauge, gå ikke dit hvor han er, fordi du blir gal! Noen mere lærde i bokstavens kunnskap enn jeg selv, anviste meg en middelvei. Jeg spurte: Hvor går denne middelvei hen? De kunne ikke svare meg, men jeg svarte selv: Der er kun EN trang vei til livet, og en bred vei som går til fordømmelsen. Dersom noen tar en middelvei, tror jeg nok den løper i den brede vei til helvetet.» I oppveksten og ungdomsårene tenkte Hauge mye på «Himmelrikets og helvetets tilstand» som han selv sier. Og han lengtet etter fred med Gud.
Da Hauge var 24 år hadde han et kort opphold i Fredrikstad som slaktersvenn hos Madam Kruse, men her ble han utsatt for verdens fristelser, og han sier at her var den eneste gangen i hans liv som han var beruset. Så bestemmer Hauge seg for at nå vil han søke Gud. Han drar fra Fredrikstad og hjem til gården og foreldrene på sommeren i 1795. Her søker Hauge Gud i inderlig bønn og bibellesning. Han skriver i boka «Om Religiøse Følelser og deres Verd» fra 1817: «Undertiden falt jeg på kne og bad, den allmektige Gud for sin Sønns skyld ville grunnfeste sin sannhet i meg, så jeg kunne bygge på den åndelige klippe, Kristus…» Han skriver videre: ”Vil du, min far, gi meg kraft, virke din kjærlighet i mitt hjerte, bevare mig i ydmykhet, så vil jeg av all makt tjene deg; jeg vil ofre alt, endog mitt liv med de forrige martyrer, før jeg vil vike fra dine bud…” «Jeg påkalte min salighets Gud at han ville åpenbare sin Sønns kjærlighet i meg, og skjenke meg sin Hellige Ånd, - slik at jeg kunne se min egen elendighet og avmakt, lære meg den vei jeg skulle gå for å følge i Kristi fotspor.» Slik søkte Hauge Gud i bønn og påkallelse i godt over et halvt år. Vi skal derfor være klar over at når Gud møter Hauge med pinseopplevelsen, - Åndens kraft den 5. april 1796, så var det et bønnesvar som Hauge fikk. Han hadde nettopp fylt 25 år - 3. april 1796. Men det var et mektig bønnesvar. Det skjedde da han sang på salmen: «Jesus din søte forening å smake». Han forteller at det var mens han arbeidet under åpen himmel og var kommet til det 2. vers i denne salmen: «Styrk du meg kraftig i sjelen her inne at jeg kan kjenne hva Ånden formår! Styr du min tunge og tankene mine. Led meg og lokk meg så svak som jeg går! Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen vil bo. Og seg omsider på døren må liste alt som forstyrrer i hjertet min ro.» Da skriver Hauge hva som skjedde: «Nå ble mitt sinn så oppløftet til Gud, at jeg ikke sanset meg, eller kan utsi hva som foregikk i min sjel, for jeg var uten for meg selv. Da først min forstand samlet seg, angret jeg på at jeg ikke hadde tjent den kjære og over allting gode Gud, og at jeg nå syntes ingenting i verden var verd å trakte etter.» «Jeg fikk en inderlig, brennende kjærlighet til Gud og min neste, og et ganske forandret sinn, en sorg over alle synder, en begjærlighet at menneskene skulle bli delaktige med meg i samme nåde. Videre kjente jeg en særdeles lyst til å lese i Den hellige skrift og nytt lys til å forstå den: At Kristus er kommet for å frelse oss og at vi skulle ved hans Ånd fødes på ny, omvende oss, helliges mer og mer og tjene den treenige Gud alene, for å foredle og berede vår sjel til den evige Salighet.» Hans Nielsen Hauges brev til sine venner datert Bredtveit 24. februar 1821, gir et tilbakeblikk på hans tjeneste og vekkelsens virke år for år. Hauges beskrivelse er saklig, og uten overdrivelser. Han skriver om den «guddommelige ild» og «Guds kraft» som virket over Norges land. Etter at Hauge ble satt i den lange arrest den 25. oktober 1804, skriver han at man «kunne erfare mere lunkenhet».
Han fortsetter: «I 1808 tok denne lunkenhet i gudelige øvelse meget til. Årsaken syntes å komme av at den alminnelige oppbyggelse i Guds ord og gudelige samtaler opphørte. Dette skyltes igjen de strenge forfølgelser som truet dem som talte i forsamlinger.» Hauge skriver videre: «For det annet tok de som fornektet, mere del med verden i forfengeligheter og prakt. Mange bestrebet seg også etter å samle denne verdens gods. Ære og egennytte er farlige torner som kveler den himmelske spire.» I 1808 var det dansk-norske monarki dratt inn i stormaktskrigen på Napoleons side. På grunn av handelsblokaden som Napoleon iverksatte i 1807, var forsyningssituasjonen for nødvendighetsartikler i Norge svært begrenset. Saltmangelen var prekær. Hans Nielsen Hauge fulgte tydeligvis med i samfunnets problemer, selv om han var under arrest. Han tilbød derfor selv å bedre på situasjonen. Han søkte om løslatelse og skriver i sin søknad: «Som patriot og bekjent de fleste steder i Norge, tilbyder jeg meg å anlegge saltkokerier langs sør-kysten.» Den midlertidige norske regjeringskommisjon innvilget Hauge løslatelse og han fullførte sin oppgave. Det ble anlagt saltkokerier langs kysten, både i Lillesand, Stavanger og opp mot Bergen. Men etter en unik samfunnstjeneste i ca. 7-8 måneder, ble Hauge igjen satt i arrest. I denne perioden hadde Hauge ingen «offisielle» oppbyggelser, men traff flere fra venneflokkene. Tilbake til Hauges brev fra 1821: Hauge skriver at i 1810 var det «enkelte som ble kalt til Guds barns samfunn, og at dette fant mere sted i 1811». I 1812 syntes Guds ild å flamme opp og i 1813 viste det seg at «ilden flammet under asken». Hauges endelige dom på lillejulaften i 1814, innebar frifinnelse. Men han ble dømt til å betale en bot på 1000 riksdaler til Christiania bys fattigkasse. Hauges frifinnelse førte til større frimodighet blant venneflokkene. Hauge skriver i brevet at i 1815 begynte en fornyet Kraft å vise seg i landet og at denne Guds kraft viste seg enda mere neste år, og at sannheten vant seier mange steder. Hauge fortsetter: «I 1819 burde et hvert Guds barn glede seg, fordi man så de gamle grener bli opplivet som i sommers tid, og utbrede seg med deilig frukt.» Dette fortsatte året etter og «Den hellige Ild viste seg meget utbredt». «Ikke i så mange, men likevel med mer grundig erkjennelse og med visere ledelse enn fra 1800 til 1803.» Hauge er nå kommet fram til 1821 som er samme året, som brevet er skrevet. Han avslutter oversikten med disse ord: «Nå synes denne Ild å brenne i Kraft og klarhet, så vi har grunnet håp om at Jesus, vår frelser, høster stor lønn for sin møye. - På en kortfattet måte har vi erindret noen av de mest i øyenfallende Guds Ånds virkninger iblant oss.» |
Artikkler:
All
Hauges første bok i nytt opplagHans Nielsen Hauges første bok, nå med modernisert og tidsriktig språk. Dette er den første komplette og selvstendige utgave siden 1804.
Boken koster kr. 220,-
Du kan bestille den ved å ringe eller sende SMS til: +47 916 02276 Om Peter Tore GabrielsenPeter Tore Gabrielsen er oppvokst på et lite Archives
November 2020
|